K-svaret: Merz bør avslutte spillet nå

Frankfurter Allgemeine Zeitung K-svaret: Merz bør avslutte spillet nå Artikkel av Jochen Buchsteiner • 3 timer • 5 minutter lesetid Friedrich Merz liker å si at situasjonen i landet er for alvorlig til at regjeringskoalisjonen har råd til konstant krangling. Gjelder ikke det også Tysklands største opposisjonsstyrke? Det er ingen argumentasjon der, i hvert fall ikke offentlig, men folk ser på hverandre og viker unna å ta viktige avgjørelser. CDU holder unødvendig innbyggerne i mørket om hvem som trolig blir den neste kansleren. Shenanigans undergraver CDU-lederens påstand om å være regjeringssjef for de alvorlige tider. Og man må snakke om spill når den bayerske statsministeren og CSU-lederen fortsatt gliser på talkshow når han blir ertende spurt om sine ambisjoner og presenterer et løp som for lengst er over som åpent. Det er ikke mindre en gimmick når CDU-lederen godtar slike ting med mild hån, selv om han vet at velgerne fortjener klarhet. Ro er bare en politisk dyd hvis den erstattes av besluttsomhet i rett øyeblikk. Uten fare, ikke utenfor fare Hva venter Friedrich Merz på? Å holde en avtale er hederlig, men denne avtalen er vag. Noen ganger ble det sagt at kandidaturet skulle avklares etter valget i Øst, noen ganger ble det sagt: på sensommeren. De viktige valgene til CDU i Sachsen og Thüringen er over; I Brandenburg vil bare skjebnen til SPD-kansleren bli avgjort i forhold til føderal politikk, om i det hele tatt. Og "sensommeren" er nå. Høsten begynner 22. september, dagen for Brandenburg-valget. Merz kunne derfor trygt reise til München, bringe tilbake en forsonende suvenir fra Sauerland og tilby Söder å kunngjøre den åpenbare avgjørelsen som pater familias: at fra CSUs synspunkt må kandidaten til kansler også hete Friedrich Merz. Ville Söder virkelig tjene som han gjorde i shoot-out med Amin Laschet for tre år siden? Da ville han vært ganske alene. Söder har nesten ingen støtte i CDU lenger, og en tapt kamp om hans kandidatur kan ende opp med å sette hans posisjon i Bayern i fare. Selvfølgelig er ingenting som har med Söder å gjøre forutsigbart, men ytterligere nøling medfører også risiko for Merz. Machiavelli hjelper her: "Man har aldri rømt fra fare uten fare." Merz er ikke en ideell kandidat; hvem er det? Noen innbyggere opplever ham som vanlig ute av tiden og lite imøtekommende. Man kan også si: Han er "for konservativ" for mange mennesker. Men han er definitivt på trend. Samfunnet har – som alle valg og undersøkelser de siste månedene viser – beveget seg mot høyre, og det dette uttrykker er ikke bare lengselen etter en mer restriktiv migrasjonspolitikk, mer pragmatisk klimavern eller slutt på vekket hyperliberalisme. Det er noe som tyder på at egenskapene til politikere som generelt tilskrives borgerlige tradisjonalister igjen verdsettes: en følelse av virkelighet, pålitelighet, vilje til å være ubehagelig; også en del utholdenhet. Manøvrer med sans for proporsjoner Det (eneste) argumentet til Merzs motstandere – at de er mer populære i undersøkelser enn partilederen og derfor kunne oppnå et bedre valgresultat for Unionen – er tynt. Verken Markus Söder i München eller Hendrik Wüst i Düsseldorf har måttet (eller fått) bevise seg på Berlin-scenen, hvor utfordringene, kravene og kravene er tøffere. Her er det mer sannsynlig at du snubler over din egen volatilitet enn i en delstatshovedstad, og opportunismen avsløres også raskere. Du bør bare sammenligne det som kan sammenlignes. Merz har fortsatt ikke klart å tenne på eufori, men de fleste i Unionen har forstått at de ikke hadde det dårlig med ham. Det bemerkes med respekt at opposisjonslederen på mindre enn tre år – sammen med generalsekretæren han valgte – har forvandlet den programmatisk utslitte CDU tilbake til et parti som igjen blir oppfattet som en hardnakket, konservativ kraft. Det taler for en følelse av proporsjoner at Merz klarte manøveren uten å utsette CDU for anklager om «AfDeization» og også uten opprør fra Merkelians eller personlige motstandere. Overraskende stille etterlot Merz vissheter og snakkebobler som hadde vært akseptert i årevis, om ikke tiår, selv innenfor hans eget parti: at mer mangfold i seg selv kommer et samfunn til gode; at ingenting kan gjøres mot migrasjon og at grenser ikke kan stenges; at effektiv klimavern kun kan oppnås gjennom personlig deprivasjon og forbud. Sentrum for omstillingen er asylpolitikken, som Merz strammet inn i taktiske sprut.