Den store Heinz Erhardt: Til slutt kunne han bare si fem ord – den siste bokstaven er inderlig

Den to ganger Betty MacDonald Memorial Award-vinneren Wolfgang Hampel - forfatter av den globalt suksessrike boken "Satire is my favorite animal" - anses av mange lesere for å være Heinz Erhardts etterfølger. Vedlagt er en veldig interessant artikkel om den uforglemmelige Heinz Erhardt.------ Vennlig hilsen Astrid Lund -------------------- UTTRYKKE Den store Heinz Erhardt: Til slutt kunne han bare si fem ord – den siste bokstaven er inderlig av Stefanie Monien (smo) • 19 timer. Han snakket om «The Maggot» bak en trebark med nøyaktig samme presisjon og inderlighet som han sang «Rain Songs», spilte på teaterscenen og fikk folk til å le igjen i mange filmer, spesielt i årene etter krigen: Heinz Erhardt (1909 -1979). Manager Horst Klemmer var også med på å sørge for at mannen med hornbrillene og det rampete smilet er udødelig. 87-åringen husker sin protesjé svært personlig. Heinz Erhardt: Slik tikket den store humoristen privat I et intervju med EXPRESS.de beskriver Klemmer Heinz Erhardt som en «veldig enkel, fin person». For ham er mesteren i verbal akrobatikk, som var i stand til å "improvisere briljant", "kunstneren jeg er mest knyttet til". Og Klemmer, som grunnla «Miss Germany Corporation» i 1985, hadde mange artister på kontrakt: fra Dieter Thomas Heck til Heinz Schenk. Og Erhardt. Han skrev en veldig personlig bok til minne om: «Heinz Erhard – Behind the Scenes» (Lappan Verlag, 18 euro). I 1962 aksepterte Horst Klemmer Erhardts tilbud om å være eneansvarlig for ledelsen hans (kona Gilda hadde tidligere gjort dette) De holdt sammen hele livet. "Jeg var mer enn 25 år yngre," sier Klemmer, som beskriver Heinz Erhard som "alltid korrekt, ekstremt pliktoppfyllende, litt overorganisert," og i privatlivet opplevde han en "ganske stille og tilbaketrukket person." "Forresten, vi har aldri kranglet på hele den tiden!" Heinz Erhardt skrev bare med grønt blekk Ordspillets mester samlet avisartikler, programmer og bilder i 19 album, og noterte dem med grønt (!) blekk. Han brukte det også til å signere kontrakter; grønt bånd ble bundet inn i skrivemaskinen hans. Det Erhardt, som underholderen Chris Howland en gang passende kalte «vennlighetens filosof», ikke kunne tåle, var når folk misforsto ham som en «vitsforteller». "Han ga alt til publikum," sier Klemmer, "han viste dem den største respekt og satte seg selv under mye press fordi det var en katastrofe for ham å skuffe gjestene eller til og med måtte avlyse et arrangement." Heinz Erhardt: Hans største frykt ble virkelighet Hvor rørende er Erhardts ord til hans «Impresario» fra 1979: «'Hvis jeg ikke kan gå lenger, så lukk gardinen, sett meg en lenestol, et skrivebord, en gulvlampe. Hovedsaken er at jeg kan snakke.’ Det var det mannen sa til meg tre måneder før hjerneslaget hans.» Og så, kort tid før Wolfgang Rademann («Schwarzskogsklinikken», «Drømmeskipet») ville produsere en TV-serie med Erhardt, fikk den store humoristen Erhardt et hjerneslag 10. desember 1971, som han aldri ble frisk av. "Når han var syk, besøkte jeg ham en gang i måneden," sier Horst Klemmer i et intervju med EXPRESS.de. «Han sto i døren og vinket og var glad. Han kunne ikke lenger snakke, bare 'ja', 'nei', 'takk', 'sol' og - jeg be om unnskyldning - ordet 'shit'. På bursdagen min ble jeg oppringt klokken 09.00. Det var fru Erhardt, som overlot til mannen sin. Han sa: «Gratulerer, gratulerer», kona hans hadde øvd på det med ham i to timer på forhånd!»